De gamle er eldst!

(Innsendt.)

Ryktet om at Party bandet Banana Airlines fra Stokmarknes i Nordland Fylke hadde gått i oppløsning er feil. Bandet feirer i år 35 års jubileum i norsk platebransje. Elsket av folket, og hatet av kritikere, nektet spilletid i NRK, og beskyldninger om rasisme, og hets blant innvandrere og samer. Hva er det som gjør at bandet i dag fortsatt er ettertraktet blant festarrangører i hele landet? Og hvem har gått i oppløsning?I 1983 slo Banana Airlines igjennom på platehimmelen. En ny versjon av svenske Olle Adolphsons «En glad calypso om våren». Norske Per Asplin hadde stor suksess med denne låten i 1960. Og Banana Airlines sin versjon, med glade calypso rytmer likeså. Singelen ble årets landeplage og sommerslager i 1983, og påfølgende LP en storselger. Over 100.000 eksemplarer ble trykket opp før publikum var fornøyd. Platekritikerne var likevel heller lunken til dette nye fenomenet fra nord, og pressen, og «rødstrømpe-organisasjonene» kjørte hardt på at dette var rasisme. Grunnen til dette var at vokalist Kai Kiil sang flere av sangene på gebrokkent norsk, og med tekster som hadde antydninger til fordumming av blant annet både innvandrere og samer.

Den unike kombinasjonen av latinamerikanske rytmer, ispedd tekster med en god porsjon ramsalt nordnorsk humor, viste seg å ikke gå av moten, både blant det festsugne publikum, og befolkningen ellers. Nye generasjoner har trykket Banana Airlines til sitt bryst, og det kan se ut som om at sjangeren til Banana Airlines vil ha evig liv. Egenskapen til å overleve i musikkbransjen i over 3 tiår er det ikke mange artister forunt. De aller fleste band og artister i Norge er å betrakte som «døgnfluer» og har ikke livets rett. Og så har vi disse tungvekterne som Ole Ivars, Vazelina Bilopphøggers, og Banana Airlines som overlever. Artister som tydeligvis aldri går av moten, og vil ha evig liv? Så hva med denne rasismen og hetsen av minoritetsgrupper? Hvor lite skal til for at ting skal kalles rasisme? Er det nok å bare synge om en person som har et samisk navn og er ute og går tur? Hvis vi for eksempel tar barnesangen «Pål sine høner» og skriver teksten om til «Ante sine simler» får man en gang assosiasjoner til at her ligger det diskriminering av samer i luften. Og de som sitter på kontorene sine på «Antirasistisk senter» og spiser lett yoghurt, mens de pleier sitt eget selvbilde, er ute med klørne med en gang og kaller det rasisme. Uten å ta det som det er, enkel humor og satire.

Som regel kommer jo kritikken fra sentrale deler av Østlandet, med liten eller ingen forståelse av nordnorsk lynne og folkelig humor. «Du må tåle en fleip», sang vokalist og tekstforfatter for de aller fleste tekstene til Banana Airlines, Kai Kiil allerede på den første LP platen i 1983. Og ga klare antydninger at man ikke måtte ta Banana Airlines så alvorlig, og heller se humoren og gleden i tekstene. I dag, 30 år senere, ser vi at verden har forandret seg veldig mye i forhold til toleranse, og verden har kanskje «gått seg mer til». Det må kraftigere lut til for å få kritikerne til å komme opp med pekefingeren.

Banana Airlines har aldri fått, og kommer sikkert aldri til å få noen Spellemannspris for sine utøvende verker, så fremst det ikke kommer en kategori med tittelen «Gledesspreder i folkehelsas tjeneste». Det gode selskap blant fagjuryer og platekritikere kaller fortsatt Banana Airlines for lavmål og uspiselig musikk, men folket, spesielt i nord, klemmer disse fem karene fra Stokmarknes til sitt bryst, og henger i taklampa når de spiller til dans. Ungdom som gamle menn og kvinner!Så hvem var det som var gått i oppløsning da? Onde tunger vil ha det til at det må være Elvis Presley.
—
JHP

Kommentarer

kommentarer